Kjære matpoliti. Ja du, som bestiller sunn mat for meg på restaurant fordi jeg er tykk, som spør meg om jeg burde spise det der eller som reagerer hvis jeg tar to smooties i stedet for en. Du som lurer på om jeg egentlig burde ha salsasaus på taco (ehm, mesteparten av grønnsakene har mer kalorier!) eller oppfører deg som om all dressing, selv min uten kalorier, vil ta livet av meg. Du som veksler blikk med andre hvis jeg skulle ta èn eneste sjokoladebit. Det er på tide at du arresterer deg selv. Dine gode hensikter forsvinner i det faktum at det du gjør er sinnsykt kontraproduktivt.
"Burde du egentlig spise det der?"
Jeg husker selv godt konfirmasjonen til kusina mi. Jeg hadde 21 kilo mer på kroppen enn det jeg har nå (som fortsatt er ganske mange for mange), og hadde tilbrakt tiden ved bordet ved å prøve å bli kjent med min kusines kjæreste. Han kjente nemlig ingen i familien, og var plassert langt unna kusina mi slik at han i utgangspunktet hadde sittet der mutters alene uten å bli inkludert i samtalene i det hele tatt. Takket være at jeg inkluderte ham aktivt i samtalene fikk han en hyggelig kveld ut av det. Når maten ble servert spiste jeg fem skampi og fylte resten av fatet med salat fra koldtbordet, for å spare kalorier totalt slik at jeg kunne spise dessert etterpå og likevel være under kaloribegrensningen min som ville få meg ned i vekt. Han forsynte seg selv tre ganger av all den flotte maten som ble servert.
Da kakene kom tok jeg så et lite kakestykke (og var eneste personen i rommet som forsynte meg så lite), fordi jeg visste de andre ville begynne å mase hvis jeg ikke gjorde det. Familier er gjerne sånn - spiser man ikke kakene de har laget er man utakknemlig og uhøflig, visstnok. Å dytte på andre mat man ikke vil ha, det er derimot ansett som veldig høflig! Go figure! Til vanlig ville jeg latt være, men den dagen visste jeg at jeg trygt kunne spise det aktuelle kakestykket med god samvittighet uten å sprenge kaloribudsjettet.
Samtidig visste jeg at jeg også ville få høre det når jeg faktisk spiste det hersens kakestykket - jeg burde jo tross alt ikke spise det, jeg som var så tykk. To kommentarer kom også som forventet fra en "hyggelig" gammel tante - men også fra han jeg hadde brukt hele kvelden på for å sørge for at han hadde en trivelig kveld. "Burde du egentlig spise det der?" "Hva mener du?" spurte jeg tilbake, og kjente en synkende følelse i magen. Jeg visste jo så altfor godt hva han mente. Det er jo kun en ting de mener når de sier sånt. "Du vet hva jeg mener. Du som er så tykk burde ikke røre sånt."
Borte var den gode følelsen av at jeg faktisk hadde klart å motstå fristelsen ved buffetbordet til å spise mer. Borte var den gode følelsen av at jeg faktisk var under kalorigrensa også den dagen, og at jeg hadde nådd målet mitt slik at jeg ville fortsette å gå ned i vekt. Det er jo for pokker totalen av kalorier som teller, ikke hva de består i! På dette tidspunktet hadde jeg ikke rørt noe usunt på flere måneder, noe som gjorde at kommentaren var ekstra vond - skulle det virkelig være sånn for meg at jeg aldri skulle få lov til å unne meg det andre spiste? Hvordan ville slanke personer reagert hvis noen sa til dem at de aldri fikk lov å spise favorittsnopet igjen? Ville det vært helt ok for dem?
Matpolitiet har ofte "forbudt mat."
Alt som har høyt kaloriinnhold har en tendens til å stå på matpolitiets "burde du spise det der? "liste. Det er en svart-hvitt tenkning som preger personene som kommer med kommentarene (og også ofte en god del overvektige, som lager seg forbudt mat som bare fører til sprekk som en konsekvens), der den ene matvaren har fått den magiske evnen til å gjøre deg feit. Lager du deg f.eks en hjemmelaget sunnifisert hamburger med 600 kalorier får du virkelig høre det om du tar en spiseskje med 100 kalorier dressing på toppen - for gud bedre, det er jo ikke totalen på hva du inntar vs forbruker som gjør deg feit i følge dem, men det er den dressingen! Den forferdelige, forderdelige dressingen!
Den store ironien her er jo at det er nettopp etter jeg lot meg selv få lov til å spise litt "usunt" eller "forbudt" mat i blant at trangen til å spise den maten forsvant helt. Ved å gjøre det lovlig og til noe jeg kan spise i blant hvis jeg har lyst på - forutsatt at jeg spiser sunt 95 % av tiden - slipper jeg følelsen av å gå glipp av noe. Og ikke minst - jeg unngår å føle meg så deprivert at jeg til slutt ender opp med en skikkelig bulimisk overspisingsepisode, slik jeg gjorde før.
Ved å flette inn sunne deserter og snacks i kostholdet mitt har jeg også heller ikke lyst på noe usunt lengre. Jeg får "unnet" meg plenty av mager vaniljekesam med bær i, f.eks. Eller "iskrem" laget av kvernede jordbær med mager vaniljekesam til, som på bildet under. Det å lære meg masse sunne varianter av usunne matvarer har vært en forutsetning for at jeg skal klare å følge det nye kostholdet i lengden.
Så: Det å tillate seg selv å spise usunt i blant er faktisk for noen av oss en forutsetning for varig livsstilsendring! Got it, thin people?!
Matpolitiet vet ofte ikke best.
Matpolitiet består ofte av personer som ikke har spesielt lett for å legge på seg selv. Når de spiser for mye øker gjerne forbrenningen deres ekstra mye i sammenligning med en overvektig person. Kanskje har de gode spisemønstre, kjenner sult- og metthetssignalene ekstra godt og har en moderat til liten appetitt i tillegg til genetisk predisposisjon i retning av å være slank. Med andre ord er deres kamp for å holde vekten langt mindre enn det kan være for en som har de motsatte egenskapene og som i tillegg gjerne har slanket bort mesteparten av muskelmassen sin på tidligere slankekurer. Resultatet er gjerne at de sjeldent eller aldri har studert næringsinnholdet i maten de har i seg. Kategoriene består gjerne dermed av "sunn" og "ikke sunn" og det er det. Rommet for nyanser mangler ofte. Tanken på at man ikke kan si automatisk at saus er usunt siden sauser kan varierer fra 34 kalorier per hundre gram og være grønnsaksbasert (som salsa og en del tomatsauser) til over 600 kalorier per hundre gram basert hovedsaklig på fett er utenkelig. Saus er jo saus og det er usunt per definisjon, må vite, sier matpolitiet bestemt.
Ta et eksempel: En kompis av meg - som ellers er en veldig hyggelig fyr - lurte på om jeg burde ha salsasaus på sunnifisert taco (der du droppre rømme og guacamole og lefser, og i bunn og grunn bare spiser salat med karbonadedeig og mager kesam). Da måtte jeg virkelig ta meg sammen for å unngå å informere ham om at tacosaus, med sin noen og tredve kalorier per hundre gram, inneholdt færre kalorier enn både mais og ananasen man ellers har til taco. Samtidig er det snakk om noen t-skjeer med den aktuelle sausen, og ikke noe som utgjør noe stort innhogg i kaloribudsjettet på noe vis. Faktisk er salsasaus yppelig ved vektreduksjon for å piffe opp det meste av kjøttretter nettopp pga det lave kalorinnholdet!
La oss legge til andre som kommenterer forbruket mitt av dressinger fra Waldon Farms - som ikke inneholder kalorier i det hele tatt - eller som veksler blikk fordi jeg tar en ekstra smootie og fortsatt er langt innenfor kaloribudsjettet. Eller som kommenterer det hvis jeg er ekstra sulten en gang og spiser tilsynelatende en diger porsjon, men som har rundt halvparten av kaloriene i deres egen, langt mindre porsjon med langt høyere kaloriinnhold.
Et annet eksempel er hvordan overvektige som kanskje for andre gang i sitt liv (ja, jeg har faktisk vært utrolig sjeldent på fastfood restauranter, nettopp pga stigmatisering) våger seg på McDonalds. Dersom man bestiller en burger med tilbehør men gjør brusen til lettbrus er det mange som snøfter og sier "hva i all verden er vitsen med lettbrus når man alt spiser så usunt!?" Jo, det skal jeg si deg - omtrent 300 kalorier eller mer, avhengig av størrelsen på den brusen! Den lettbrusen i stedet for vanlig brus kan være forskjellen på om personen kommer inn under kalorigrensen eller ikke den dagen, eller om personen når vedlikeholdsvekten eller går opp i vekt. Jeg har faktisk spist på McDonalds en gang etter jeg endret livsstil, og hadde spist det som tilsvarte en vanlig middag i kaloriinnhold takket være at de opplyser om kaloriene som maten inneholder. Jeg kom fint under kalorigrensen også den dagen - på såkalt "tjukkasmat." Når man kan slanke seg også på McDonalds - det beviser vel strengt talt poenget mitt om at ingen mat i seg selv er fetende?
Eksemplene her kunne vært uttallige, og frustrasjonen min blir ikke nødvendigvis noe mindre av å skrive om dem!
Kjære matpoliti. Selv om jeg er feit kan det godt være at jeg kan mer om enæring enn deg.
Jeg har strengt talt studert næringsinnhold i masse matretter over lengre tid i tidligere forsøk på å gå ned i vekt. De fleste overvektige har slanket seg mange ganger. Det er sjeldent det er kunnskapsmangel som ene og alene bidrar til en persons vekt. Det er langt oftere emosjonelle grunner eller andre ting som ligger bak som gjør at personen ikke har funnet ut hvordan han eller hun skal lykkes enda. Det å være slank garanterer ikke kunnskap om mat!
Å være matpoliti fungerer mot sin hensikt.
Hadde jeg ikke jobbet såpass mye med å unngå følelsesmessig spising hadde jeg fint kunne endt opp med å overspise etter den dagen i konfirmasjonen, Minnet om det som var en ellers hyggelig dag har blitt til noe sårt og unevnelig i stedet. Men, jeg klarte å la være. Det er jeg fortsatt stolt av, for det var på tidspunktet et reelt fremskritt for meg. Tidligere reagerte jeg ofte med å bli så tom innvendig at jeg mistet alt av energi, og for å få mer energi var mat - gjerne karbohydratinnholdig snacks - ofte brukt. I tillegg - hvem vil vel slanke seg for å tilfredsstille noen som mobber en, stadig kommenterer utseende og kostholdet ditt og som rett og slett sårer en ved regelmessige tidsrom? Ville du vært tilbøyelig til å ville gi disse personene den gleden? Det er godt mulig at svaret er nei, selv om prisen er vekten du går rundt med.
En av mine store utfordringer da jeg satte i gang var nettopp dette: Ved å slanke meg så ville jeg føle at jeg "ga etter" for personer som ikke behandlet meg noe bra. Som krenket meg ved å prøve å styre mitt matinntak, kalle meg feit, stygg og ekkel eller ydmyke meg i offentlighet. Som kunne si "wow, nå har du virkelig blitt feit" og få et rom med 40 voksne til å bli knysk stille og stirre på deg. Du vet følelsen av at du utsetter å gjøre noe du egentlig hadde tenkt å gjøre, bare fordi noen maser på deg? Eller hvordan du kanskje var motivert til å lese til en eksamen, helt til foreldrene dine maste om at du måtte gjøre det? Det handler om autonomi. Ingen ønsker å føle at de blir styrt utenfra og at de ikke har kontroll over sitt eget liv. Når man sliter med overvekt sliter man ofte med å regulere matinntak av ulike grunner, og det er ikke uvanlig at man alt har en følelse av å mangle kontroll runddt mat. Når andre tar styringen blir det bare verre, og det føles som om noen tar den fra deg.
Det var skikkelig skikkelig tøft i starten for meg å klare å følge kalorigrensa uten å falle fra. Jeg hadde mange sprekker før jeg klarte det over lang nok tid til at jeg ikke lenger fikk cravings. For meg ble det en forutsetning for å klare å gjøre endringer at jeg sa fra til personer rundt meg - og gjorde det veldig eksplisitt - at jeg ikke tålererte kommentarer om min vekt eller mitt utseende. Jeg måtte si fra at jeg ikke ønsket kommentarer på det enten jeg gikk opp eller ned i vekt, fordi det ga meg et fokus som var usunt for meg å ha. Jeg unngikk familiesammenkomster i lang tid, og sa eksplisitt at jeg ville komme tilbake igjen kun dersom jeg kunne være trygg på at mitt matinntak eller min kropp ikke ble kommentert. Det fungerte overraskende bra.
Det var altså først når folk sluttet å kommentere vekten min og hva jeg spiste at jeg klarte å gjøre de endringene jeg ønsket. Først da kunne motivasjonen komme innenfra, og ikke fra press fra personer som var oppførte seg uhøflig.
Så kjære matpoliti. Bit fristelsen til å si fra eller kommentere på det vi spiser, ikke spiser, drikker, ikke drikker eller har lyst på i deg. Det er faktisk ikke din jobb å kommentere vekten vår heller. Man vet fint at man har lagt på seg også.
Mine anbefalinger basert på mine erfaringer relevant for livsstilsendring i dette innlegget (men husk at du må finne din egen vei, ikke bare adoptere min!):
* Ikke ha forbudt - eller tillatt-kategorier på maten din. Alt bør være lov så fremt det er innenfor kaloribudsjettet og ikke fungerer som en trigger for overspising.
* Selv "usunn" mat kommer i sunnere versjoner, så det er viktig å ha rom for nyansene for å finne sine egne preferanser.
* Sunne desserter og snacks regelmessig i hverdagen holder søtsuget unna og gjør det enklere å holde kaloribudsjettet.
* Si fra til matpolitiet dersom de plager deg. De skjønner ofte ikke at det de gjør er kontraproduktivt, og intensjonen er gjerne god. Det kan imidlertid være akkurat det som hindrer deg i å gjøre fremgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar